Har du sett filmen HEX? 

HEX, filmen om Witch Club Satan , av Maja Holand, som dokumenterer de 3 første årene av det mye omdiskuterte bandet. Vi har fått med oss 3 konserter med dem på disse årene, og elsker deres blanding av punk, teater og black metal. Filmen er en herlig skildring av deres reise fra en idé til å bli det mest spennende Black Metal bandet i verden.

Location er til tider både vakker og vill, filmet på Andøya, Harstad, Stamsund, Oslo, Roskilde m.m. Havet, formødrene og blod er gjennomgående i uttrykket.

De første øvingene ble gjort på bandrommet vårt på Harstad Fritidssenter, og klipp derfra er med i filmen. Det er også scener fra urpremieren i støyperiet scene i 2022, og midtsommerseansen med heksebrenning i Altevågen. Bandet og filmen er sterkt knyttet til Harstad, og det burde åpne opp for at mange tar turen for å se filmen. Jeg tar en opptelling på slutten her.

Bandet har på mange måter skapt et paradigmeskifte innen norsk Black Metal, og fått både elsk og hat på veien. Mest hat er det fra det mannsdominerte metalmiljøet, som ironisk nok understreker akkurat hva de driver med. De har skapt en ny versjon av seg selv i noen hekseskikkelser for å frigjøre seg selv, og de lager en slags feministisk Black Metal som har både en urkraft og samtidig skaper noe helt nytt. Selveste Necrobutcher mener de har gjennoppfunnet sjangeren. 

Mellom konserter, festivaler, studio og øvinger har de hatt flere ulike seanser, skapt et heksekor og blitt noe mer og større enn bare seg selv. De har fått sjenerte tenåringsjenter, og gutter, til å bruke stemmen sin, være synlige, ta plass og å tørre å gjøre sin greie. 

Det eneste utenom bandet som vies plass i filmen er gjenskapelsen av de gamle heksetribunalene som fantes her for bare noen få århundrer siden. Den siste dokumenterte heksen som ble brent i Norge var forøvrig Johanne Nilsdatter, rett over haugen her, i Kvæfjord, i 1695.

Maja har vært tett på Nikoline, Johanna og Victoria gjennom 3 år, og hun har fanget både 3 sterke damer, 3 sårbare jenter og 3 kompromissløse hekser. Det har blitt en av de mest levende mysikkdokumentarene jeg har sett på lenge. Det er paradoksalt nok noe veldig ekte over dette teatralske og til tider veldig nøye kreerte monsteret som WCS skulle vise seg og bli. Det er her Holand treffer så sterkt i sine portretter av 3 ganske ulike damer. Hun følger de helt hjem, bokstavelig talt, til pinnsvin, kjærester, foreldre og nugatti på skiva. De er mystiske rockestjerner på scena, kreative skapninger i livet, men også sårbare mennesker som trenger å lande trygt etter stormen. Filmskaperen fanger øyeblikkene før, under og etter konsert. Og livet utenfor livet som heks. Noen trenger ro og å lande, noen sliter med å ta fri, og noen har drømmer som er større enn å være verdens feteste Black Metalband. Det blir nært og overbevisende, uten å komme i nærheten av fortellingen om “den vonde tida” som så mange artister faller ned i etter å ha utlevert for mye til noen med en penn eller et kamera.

Et liv som heks kan være utmattende, og når du skal leve i et miljø som aktivt prøver å presse deg ut, kan det være vanskelig å slå rot, være trygg og å vokse. Black Metal er generelt uglesett av det mainstreame. WCS er i tillegg uglesett av halve Black Metalmiljøet. De moderne bålene hekser (les: kvinner) blir brent på er de digitale flatene, de sosiale mediene, hvor enhver knallis kan være sin egen redaktør. Å gi alle en slik plattform å spre eder og galle er kanskje det styggeste vi har gjort i det moderne samfunnet. Men det er klart vi må være der. vi må dele, promotere og holde kontakten. Mens tech-gigantene tjener rått på oppgulp, usunne algoritmer og motsetninger blandt folk, og stadig flere bots. Ironien i at WCS sine musikkvideoer ble sensurert av Meta er til å le av. Og gråte.

Vi var to stykker som tok turen på kino denne kvelden. En gammel punker fra Kanebogen og en heks fra Seljestad. Vi ville sikkert begge blitt brent på bålet om vi ble sendt tilbake i tid til 1600-tallet og var oss selv. Utsolgte konserter under festspillene er jaggu meg ikke overførbart til resten av året i den selverklærte kulturbyen Harstad. Det var kun oss to på denne siste av 3 visninger i Harstad. Vi kunne breie oss ut, kline, slafse i oss popcorn og se kvalitetsfilm i fred. Kinosjef Helene Hokland kan fortelle meg at det har vært totalt 11 stk og sett filmen. Litt flaut for byen. Men jeg er sjeleglad Harstad Kino viser kvalitetsfilmer som dette, selv om det kanskje ikke er det som får det til å fylles opp med penger i kassa. Jeg kjøper uansett masse popcorn og tyrkisk pepper, så bunnlinja burde være redda uansett. Dette er den beste filmen jeg har sett på kino siden Ibelin. Og det sier litt.