Det tredje året mitt på Retrospillmessen:

Et litt skuffet retrospektiv, og tanker om fremtiden.

Utstilling fra 2018  Credit: Retrospillmessen

Utstilling fra 2018

Credit: Retrospillmessen

Retrospillmessen 2019 var mitt tredje år på besøk i Runarhallen i Sandefjord. De første 2 årene reiste jeg ned fra Harstad med Lasse, Milosz og Tommy fra Radio Harstad, og det var magisk. Vi storkoste oss og ville alltid tilbake så fort det var mulig. Kjendis gjestene som kom de 2 siste årene vokste bare i «Star Power» for hvert år, med titaner som Charles martines, stemmen til Super Mario, og hele 4 legender fra det legendariske spillstudioet Rare.


 Hvert år når vi trodde inn i Runarhallen kunne man både føle og se at messen hadde voks. Det var nye boder med mere retrospill og andre nerdeting, samt flere bord der du kunne finne jetlagged kjendisgjester som prøvde for harde livet å få snakket med flest mulig folk. 

Derfor så merket jeg det med en gang jeg tok det første steget inn i Retrospillmessen 2019, at noe ikke helt føltes riktig, men jeg greide ikke helt enda å sette fingeren på det. Mens jeg gikk rundt på gulvet av messen så begynte det å dåne på meg, alt føltes så mye mindre enn tidligere år. Det var mange stands, men de standene som var der tok opp mere plass enn de strengt tatt så ut som at de trengte. Et eksempler er Funcom standen som tok opp masse plass, men det eneste som faktisk var på standen var et bord med 2 pcer på med skjerm og tastatur, og resten var bare tomt rom tatt opp av en plakat.  Dette fikk mye av hallen til å føles tommere enn den hadde tidligere år. Alle artistene var på plass som de hadde vært tidligere år, med merkverdige tillegg som frode øveli. 

Bilder fra tidlgere år  Credit: VG

Bilder fra tidlgere år

Credit: VG

En av de tingene som var uunngåelig å merke i år var at fokuset var ganske hardt satt mot barn og yngre, med en tegner som hadde show inne i hovedhallen for barna, samt at mange av aktivitetene inne i hallen var mere rettet mot den crowden. Dette er egentlig forståelig siden det er, som jeg ble fortalt av staff, kidsa som hjelper messen å gå rundt økonomisk sett. 

Gjestene i år var en okei, om ikke unik, gjeng. Mange av de som var bedt i år for å ha panel var der i fjor også, med panel topics som var ganske nært det de hadde sist år. Det skal sies at det er ganske vanskelig å toppe fjorårets lineup, så skal ikke holde det så veldig mot de.

Det var ikke alt bare doom and gloom. Det var en super kul greenscreen stand hvor du kunne ta bilde med maskotter fra noen forskjellige spill. Der var det ofte kø og det kan jeg forstå, det var unikt og kult. Uansett når man gikk forbi en dansespill maskin, så var det folk som danset for harde livet for å øve til det uoffisielle NM de holdt på dag 2.

 Når det er snakk om konkurranser, så var det nok et år hold Neo Geo World tour. I 2018 så var det street fighter 2 som var på agendaen, og i år var det King of fighters som ble spilt. Den som vant fikk muligheten til å dra til Taiwan den 22 Juni for å konkurrere om 1 plassen i Neo Geo World Championship.

Nytt av året var det faktum at Retrospillmessen var en av de få stoppesteder for Tetris classic world tour for å finne spillerne som skal være med å spille om å bli verdensmesteren i klassisk tetris.Det at Retrospillmessen greier å trekke disse typene konkurransene til expoen vitne til at det er flust med ambisjoner og tro på hvor stor denne expoen kan bli. 

retrospillmessen-bilde-ngwt-4f27d48a243dc4515e2c1132b8276886.jpg

Med alle de litt skuffede tankene om årets expo der ut i verdenen så må jeg også si at jeg har likt hvert år jeg har vært på ekspoen, og det er derfor jeg ikke har noe imot å kritisere den. Jeg vil at den skal bli større, noe som jeg vet det de vil, og kan greie. Jeg tror fortsatt at det kommer til å bli et fantastisk 2020 for Retrospillmessen og at hvert år kan ikke være perfekt, så jeg gleder meg til å dra tilbake neste år.